Om menigheten

Metodistkirken i Drammen ble stiftet 12. november i 1876. Det var ikke et oppbrudd fra Den norske kirke pga teologi eller annet. Det handlet om en sjømann som ble begeistret for en gladere form for kristendom som han møtte i USA. Denne gladere formen tok han med seg til Norge, først i Østfold, så spredte det seg videre, blant annet til Drammen.

De første metodistene var alminnelige arbeidsfolk som pantsatte det de eide for å bygge sin nye kirke, som fortsatt eksisterer på hjørnet av Tordenskioldsgate og Treschowsgate. Der samles fortsatt en liten menighet for å feire gudstjeneste hver søndag. Gudstjenestene bærer preg av en blanding av fast ordning, liturgi og teologisk kompetanse, og frihet for lekfolk til å delta med sine bønner og delta med sine tanker om prekenen eller andre tanker. Menigheten bærer også preg av et tett og forpliktende fellesskap som gir erfaring med det å oppleve seg elsket.

Denne opplevelsen gir igjen mulighet til å tenke om Gud at en er elsket og bare elsket.

Menigheten ønsker både å være en kraftkilde som medlemmene trenger for å gjøre en forskjell der de er utenfor menigheten, samtidig som vi ønsker å være en kirke som betyr noe for mennesker som bor i kirkens nabolag, og mange av våre aktiviterer er rettet nettopp mot kirkens naboer. Vi arbeider kontinuerlig for å bli en stadig sunnere menighet, og benytter aktivt arbeidsverktøyet Naturlig Menighetsutvikling.

Metodistkirken har barnedåp, men tror ikke at barnet blir Guds barn i dåpen. Barn er Guds barn før dåpen, men døpes inn i den verdensvide kirken som alle kirkefamilier er en del av. For å bli det vi kaller «metodist i full forening», må en derimot melde seg inn etter at en er blitt 15 år. Dette skjer i en gudstjeneste hvor en må svare ja på om en vil bruke sine ressurser på menigheten. Menigheten feirer nattverd ved annenhver gudstjeneste. Når presten sier: «Dette er Jesu legeme/Jesu blod», så er ikke Metodistkirken opptatt av spørsmålet om brød og vin virkelig blir forvandlet eller ikke, men er opptatt av at Gud er virkelig til stede ved at menneskene som mottar brød og vin, ønsker å motta den kraften som dette måltidet gir.

Metodistkirken blir ofte beskyldt for å tro at de er fullkomne, uten synd. Denne beskyldningen handler om at John Wesley, grunnleggeren av Metodistkirken, sa: «Gud kan gjøre mer med synden enn å tilgi den». Derfor er nåden for metodistkirken ikke bare den nåden som gir tilgivelse, men også den nåden som gir kraft til å leve et etisk riktig liv.

Etikk og tro er to sider av samme sak for Metodistkirken. Teologiske spørsmål som ikke har noe med livet å gjøre, blir sett på som filosofiske spekulasjoner som kan være interessante nok for noen, men ikke viktig. Det viktige for metodister er å la troen hjelpe til å elske sin neste, la andre mennesker merke at en har kjærlighet, gjøre en forskjell.

Mange vil si at meningen med livet er å elske og å bli elsket. I Metodistkirken er det derfor en vekselvirkning mellom å delta med sitt engasjement og få lov til å ta imot. Fellesskapet i menigheten bærer preg av dette å både elske og å bli elsket. Derfor ønsker vi også å være en menighet hvor mennesker kan få være, og bare være og få mot til å leve.